Historien vår

28. september 2015

I våre dager opplever vi at de aller fleste deler våre mål om at funksjonshemmede skal ha de samme mulighetene som andre har til å leve fullverdige liv, delta i samfunnet og bidra med sine ressurser. Slik har det ikke alltid vært. Funksjonshemmede har kjempet en lang og utrettelig kamp for bedre livsvilkår og muligheter for samfunnsdeltakelse. Denne historien er en viktig del av identiteten vår. Ikke minst fordi vi ser at det fremdeles gjenstår mye før målene våre er nådd.

Første del av 1900-tallet: vanføreomsorg og kristen veldedighet

Tidlig på 1900-tallet kalte man funksjonshemmede for vanføre. Alle tiltak for funksjonshemmede var underlagt den såkalte vanføreomsorgen, som dreide seg om enten medisinsk behandling eller yrkesopplæring. Funksjonshemmede hadde få rettigheter. Flere vanførehjem, der funksjonshemmede kunne leve og bo, ble opprettet.

I 1920-årene vokste det fram et nettverk av lag og foreninger i Norge. De fleste var religiøse og ivret etter å drive veldedighet. Så også overfor de vanføre. Dette var også opprinnelsen til Norges Vanførelag, som ble stiftet på et konstituerende styremøte i januar 1931.

Etterkrigstiden: organisasjonsvekst og rettighetskamp

I etterkrigstiden økte antallet funksjonshemmede i Norge. Dels skyldtes dette et stort antall krigsskadde, dels de store poliomyelitt-epidemiene på 40- og 50-tallet og diagnostiseringen av cerebral parese fra 1950.

I denne perioden fikk vi en vekst i velferdsordningene og behandlings- og rehabiliteringstilbudene. På 50-tallet oppsto også de norske trygdeordningene, og det ble bygget enda flere vanførehjem. Også medisinen var i sterk utvikling. Synet på funksjonshemmedes arbeidsevne endret seg, og man startet opp med yrkesmessig attføring.

Medlemsmassen i Norges Vanførelag vokste. Norges Vanførelag fokuserte fremdeles på hjelpearbeidet for de vanføre. Kvinneforeninger og syklubber ivret etter å hjelpe, det ble strikket og sydd og arrangert utlodninger til inntekt for de hjelpetrengende. På slutten av 50-tallet begynte imidlertid mange funksjonshemmede å protestere mot den offer-/mottakerrollen de ble satt i. De ville bort fra den kristne barmhjertighetsideologien og ville kjempe for samfunnsmessig rettferdighet.

60- og 70-tallet: opprør, rettighetskamp og navneendring

Fra 1960 økte antallet ulykker i trafikken, på arbeidsplasser, i idrettsaktiviteter og i hjemmet, noe som førte til fortsatt vekst i antallet funksjonshemmede og medlemsmassen i Norges Vanførelag.

60-tallet var velferdsepoken over noen i Norge. Helsesektoren fikk større prioritet. Flere viktige rettigheter ble vedtatt. Lov om sosial omsorg fra 1964 garanterte for sosiale tjenester man ikke tidligere hadde hatt. I denne perioden vokste det fram politiske miljøer som kjempet for sosial likhet og sterkere rettigheter. Integrasjonstanken, ideen om at funksjonshemmede er som alle andre mennesker og en naturlig del av samfunnet, slo også rot. Man begynte å fokusere på at også samfunnet må tilpasse seg funksjonshemmedes behov, og ikke bare omvendt. Fokuset på tilgjengelighet og samfunnsplanlegging startet i 1965.

I denne perioden søkte man også å finne ord og begreper som, i motsetning til datidens begrep «vanføre», ikke fokuserte på kroppslige mangler. Ordet handikap ble tatt i bruk. Etter hvert ble dette erstattet av funksjonshemmet.

Fra 1965 begynte et aktivt interessepolitisk arbeid i Norges Vanførelag. Det ble gjort mange henvendelser til politikere i Storting og regjering, man brukte media til å skaffe oppmerksomhet om saken, det ble arrangert konferanser og demonstrasjoner. Innad ble det stilt krav om at funksjonshemmede selv skulle sitte ved roret. Det vokste fram sterke ungdomsmiljøer, men også foreldreforeningene ble mange. Det oppsto et skille mellom sentralleddet og distriktene, der sentralleddet frontet en moderne ideologi mens distriktslagene holdt på veldedighetstankegangen og –arbeidet. Medlemstallet i de tradisjonelle lagene begynte å falle.

Landsmøtet i 1974 blir kalt et av de viktigste i Norges Handikapforbunds historie. Her skiftet organisasjonen navn til Norges Handikapforbund og endret profil fra å være en organisasjon for funksjonshemmede til en organisasjon av funksjonshemmede.

80- og 90-årene: Kamp for sosial rettferdighet og et selvstendig liv

Den økonomiske nedgangen på 80-tallet førte til et politisk oppsving for høyresiden. Det ble klima for privatisering og redusert offentlig forbruk. Tidligere løfter om samfunnsendringer som ville gi funksjonshemmede mulighet for deltakelse, ble nå ikke fulgt opp. Organisasjonen viste politisk slagkraft, og det ble gjennomført flere demonstrasjoner mot innstramminger og kutt.

NHF begynte sitt arbeid for retten til selvstendig liv, rettssikkerhet og brukerstyring. Det ble startet prøveprosjekter med brukerstyrt personlig assistanse. Man begynte å jobbe for innføringen av hjelpemiddelsentralene i Norge.

Interessen for diagnoserettet arbeid ble vekket, og NHFs landsforeninger oppsto. Medlemstallene begynte igjen å stige. Råd- og veiledningstjenesten ble igangsatt. Organisasjonsleddene var både sosiale møteplasser, politiske pressgrupper og diagnosefellesskap. I 1981 startet NHF sitt internasjonale arbeid.

Det tjuende århundre – regionalisering og likestillingskamp

I 2003 ble det gjennomført en storstilt regionalisering i Norges Handikapforbund. Fylkesleddene i organisasjonen ble samlet til ni regioner som skulle dekke tilnærmet det samme tilbudet i hele landet og sikre god koordinasjon av NHFs arbeid.

Norges Handikapforbund endret i denne perioden fokus fra rettighetskamp til likestillingskamp. Man lanserte samfunnsmodellen – som beskriver hvordan samfunnsforholdene skaper hindringer for funksjonshemmedes livsutfoldelse og muligheter. Diskrimineringskurs ble gjennomført over hele landet. I lys av diskrimineringstankegangen ble universell utforming en viktig kampsak.

De siste årene har NHF oppnådd mye. Vi var den viktigste pådriveren for diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som trådte i kraft i 2009 og kravene til universell utforming i byggeforskriften TEK10. I 2015 fikk funksjonshemmede med store bistandsbehov rett til ordningen brukerstyrt personlig assistanse.

Kampen fortsetter

Vi har mange resultater å vise til og være stolte av. På den andre siden skjer det stadig endringer i politikken, som medfører trusler mot viktige rettigheter og velferdsordninger vi har kjempet hardt for å oppnå. Det gjenstår også mye før funksjonshemmede har de samme mulighetene for livsutfoldelse og samfunnsdeltakelse som andre har. Derfor blir innsatsen vår viktig også i framtiden.