Nei til avvikling av sykdomslisten i fysioterapiordningen

Avvikling av sykdomslisten i fysioterapiordningen sto i fokus da Handikapforbundet sendte inn vår høringsuttalelse om regjeringens forslag om å gjøre nettopp dette, samtidig med endringer knyttet til egenandelstak og frikort. Handikapforbundet støtter ikke forslaget om avvikling av sykdomslisten, men mener tvert i mot at sykdomslisten må utvides med grupper som har stort og varig behov for fysioterapi.
15. september 2016

Helse- og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo

Vår dato: 14.09.16
Vår ref: A.S.

Høring: Innføring av automatisk frikort for egenandelstak 2 og avvikling av sykdomslisten i fysioterapiordningen m.m

Vi viser til departementets høringsnotat.

NHF støtter forslaget om:

  • innføring av automatisk frikortordning for egenandelstak 2
  • å heve aldersgrensen for fritak fra å betale egenandeler under egenandelstak 2 til
    16 år
  • å redusere taket for egenbetaling til kr. 2.000,-

NHF støtter ikke forslaget om avvikling av sykdomslisten, men mener sykdomslisten må utvides med grupper som har stort og varig behov for fysioterapi.

Innføring av automatisk frikortordning for egenandelstak 2

Forslaget innebærer en klar forenkling som kommer pasientene til gode. Forslaget støttes.

Heving av aldersgrensen for fritak for å betale egenandeler under egenandelstak 2

Grunnlaget for forebygging av større helseskader må starte tidlig. Det er positivt av aldersgrensen heves, slik at grensen er lik i begge egenandelstak-ordningene.

Reduksjon av taket for egenbetaling

Økningen i egenbetaling for helse- og velferdstjenester har økt betraktelig gjennom flere år og utgjør en betydelig forverring av levekår for mange funksjonshemmede. Det er derfor positivt at taket senkes.

Avvikling av sykdomslisten

NHF representerer mange av diagnosegruppene som har stort behov for fysioterapi, blant andre polioskadde, ryggmargsskadde, slagrammede, nakkeskade og kvinner med bekkenløsningskader. Noen i disse diagnosegrupper omfattes av dagens egenandelsfritak i diagnoselisten, mens andre gjør ikke det på tross av stort behov for fysioterapi.

Det har alltid vært et grunnleggende prinsipp i det norske samfunnet at helse- og omsorgstjenester tildeles etter behov og ikke etter betalingsevne. Derfor er det nødvendig med skjermingsordninger som ivaretar dette.

Dagens ordninger med fritak for egenbetaling for visse diagnoser og egenandelstak 2 innebærer i seg selv skjermingsordninger. I forslaget som er på høring nå fjernes diagnose som skjermingskriterium. Høringsnotatet argumenterer for at diagnose som skjermingskriterium er lite målrettet fordi behovet for fysikalsk behandling kan variere fra person til person innen samme diagnosegruppe. Videre sies at diagnose som skjermingskriterium også er urettferdig fordi mange uten «riktig diagnose» med store behov for fysikalsk behandling faller utenfor. Høringsnotatet argumenterer også for faren for overforbruk av tjenesten og refererer til fysioterapeuter som mener at mange pasienter blir værende i et behandlingsforløp fordi tilbudet er gratis, mens de kunne ha klart seg med egentrening. Signaler NHF har fått fra fysioterapeuter handler om at overforbruk er noe en ser hos den gruppen som har normalt vondt i rygg og nakke. Når disse har passert egenandelstaket er det ofte slik at de vil fortsette med behandling, selv om de like godt kunne trent på egenhånd. For mange kronikergrupper er fysikalsk behandling  helt essensielt for å opprettholde og eventuelt forbedre funksjonsnivå. 1-3 behandlinger i uka er ikke uvanlig. Vår erfaring er at det er ganske få som ser på det å gå til fysioterapi 2-3 ganger i uka som et privilegium. For de fleste er nok dette noe en skulle ønske at en slapp.

I drøftingen av ulike skjermingsordninger sier høringsnotatet at det kan være faglige grunner til å skjerme pasienter som har et rehabiliteringsbehov etter behandlig i sykehus for å sikre at de ikke velger bort fysikalsk behandling på grunn av kostnadene. NHF mener denne problemstillingen i like stor grad gjelder mange med funksjonshemming og/eller kronisk sykdom. Forskjellen er kun at for de sistnevnte grupper vil behovet for fysikalsk behandling være mer eller mindre varig.

NHF støtter departementets vurdering om at behov og forbruksnivå må være kriterier i en skjermingsordning, men er uenig i at avvikling av sykdomslisten er den riktige veien å gå.
Med utgangspunkt i prinsippet om at helse- og omsorgstjenester tildeles etter behov og ikke etter betalingsevne mener NHF at den eneste farbare vei å gå er å utvide sykdomslisten slik at flere grupper med stort og livslangt behov for fysikalsk behandling innlemmes i ordningen. 

Forverrede levekår for personer med funksjonsnedsettelser

NHF får ofte meldinger fra medlemmer som opplever at deres økonomiske levekår gjennom flere år stadig forverres. Særlig personer med kroniske sykdommer og behov for ulike og varige tjeneseter opplever dette sterkt.

Høringsnotatets forslag om at alle skal betale egenandel opp til tak 2 for fysikalsk behandling innebærer at de økonomiske levekårene forverres ytterligere for allerede utsatte grupper fordi denne egenbetalingen  kommer på toppen av alle andre egenbetalinger. Tilsammen innebærer all egenbetaling at mange av økonomiske grunner lar være å gjennomføre nødvendige behandlinger, evt. utsetter behandlingene til egenandelstak 1 er nådd med de negative helsemessige konsekvenser dette har for den enkelte.

For å belyse konsekvensene av avvikling av sykdomslisten  ytterligere vil vi bruke resultatene fra Polioundersøkelsen 2014  som et eksempel.

De fleste i denne pasiengruppen ble rammet av polio som barn/ungdom og er i dag i 60-70 årene. Mange har aldri eller kun i få år vært i arbeidslivet, og har av den grunn lav pensjonsopptjening. Mange lever av minste pensjon. Polioundersøkelsen viser at  72 % av polioskadde lever av uføretrygd. 11 % lever i husstander med samlet bruttoinntekt under 200.000 kroner. Mer enn 30 % lever i husstander med samlet bruttoinntekter under 399.000 kroner. 93% av polioskadde oppgir at de har senskader som blant annet innebærer økende  grad av smerter og dårligere funksjonsnivå.

85 % av respondentene oppgir at de har benyttet seg av fysioterapi, mens 68 % prosent sier at fysioterapi er den viktigste behandlingsformen de har og som de vil ha størst nytte av i fremtiden.

Mange i denne diagnosegruppen har behov for hyppige legebesøk og/eller medisiner, hvilket innebærer at kostnadene for tjenester under tak 1 og 2 kan bli høye inntil takgrensene er nådd.

I SSB-rapport 20/2010 dokumenteres at personer med nedsatt funksjonsevne har vesentlig høyere utgifter til helseformål enn befolkningen generelt. Undersøkelsen viste bl.a. at 20 % av personer med nedsatt funksjonsevne brukte over 10 000 kroner i året på helseutgifter. Avvikling av særfradrag for store sykdomsutgifter i skattesystemet i 2011 innebærer at slike kostnader i sin helhet må bæres av den enkelte. Daværende regjering lovte at det skulle innføres alternative ordninger for å kompensere for merkostnader p.g.a. sykdom/funksjonshemning. Dette har ikke skjedd.

Etter at uførereformen ble gjennomført i 2015 opplevde mange uførepensjonister en betydelig reduksjon i sine inntekter. Heving av bruttobeløpet for uføretrygden har medført at andre ytelser/tjenester som beregnes utfra bruttoinntekt er redusert eller bortfalt. Bostøtte er et eksempel på dette. I tillegg har økt bruttoinntekt ført til høyere egenbetaling for kommunale helse- og omsorgstjenester.

Mange funksjonshemmede, som har behov for jevnlig/hyppig fysikalsk behandling har også behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Egenbetaling for dette går ikke under noen av tak-ordningene, men kommer på toppen av disse. Egenandeler for kommunale helse- og omsorgstjenester varierer mye. Noen kommuner benytter timepris, mens andre krever en abonnementspris pr. måned. For husstandsinntekt mellom 2-3 G varierer timeprisen mellom kr. 46,- og kr. 440,-. For samme inntektsgruppe kan abonnementspris for en tjeneste variere fra kr. 107,-  pr. måned til kr. 2.280,- pr. måned. NHF får jevnlig meldinger fra medlemmer som forteller at selv om de har behov for praktisk bistand må takke nei til tjenesten fordi de ikke har råd til å betale egenandelen.

Med vennlig hilsen
Norges Handikapforbund

Arne Lein
Forbundsleder                                                                                                         

Arnstein Grendahl
Generalsekretær