Forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov

Handikapforbundet mener regjeringens forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov for alle diskrimineringsgrunnlagene, i sin nåværende form, svekker diskrimineringsvernet og vil ikke gi det vår støtte.
20. januar 2016

Til Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet
postmottak@bld.dep.no

Vår dato: 20.01.2016
Saksbehandler:: Camilla H. Aaser

Høring - forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov

Norges Handikapforbund (NHF) takker for muligheten til å komme med høringssvar i denne viktige saken. Dessverre kan vi ikke gi vår støtte til dette lovforslaget i dets nåværende form, da vi ser at en rekke elementer i lovforslaget innebærer en svekkelse av eksisterende diskrimineringsvern. Vi opplever at lovforslaget ikke tilsier at en samlet lov vil gi likt vern for alle diskrimineringsgrunnlag – fortsatt blir diskriminering på ulikt grunnlag vektet ulikt. Videre finner vi det svært uheldig at håndhevingsapparatet ikke er ferdig utredet før fristen for å avlegge høringssvar på denne høringsuttalelsen er gått ut. Vi forutsetter at det er allment kjent hva regjeringen ønsker med håndhevingsapparatet før felles lov skal behandles av Stortinget.  NHF vil opprettholde de eksisterende diskrimineringslovene om ikke aktivitets og redegjørelsesplikten opprettholdes på minst det nivået som er i gjeldene DTL-lov
Under følger våre innspill.

Positive elementer i lovforslaget

Henvisningen til Plan – og bygningsloven fjernes

NHF er positive til at det tydeliggjøres at plikten til universell utforming også gjelder eksisterende bygg - og at det presiseres at Likestillingsnemnda skal vurdere hver sak individuelt. 

Eksplisitt forbud mot sammensatt diskriminering

NHF er glad for at forbudet mot sammensatt diskriminering blir tydeliggjort i lovforslaget.

Inkludering av opplærings- og utdanningssektoren i virkeområdet til plikten om universell utforming av IKT

NHF mener det er svært viktig at forpliktelsene også omfatter IKT i opplærings- og utdanningssektoren. 

Krav om at læremidler skal bygge på likestilling for alle diskrimineringsgrunnlag

Kravet om at læremidler som benyttes i undervisningsinstitusjoner skal bygge på likestilling, og omfatte alle diskrimineringsgrunnlag, er et viktig grep som NHF er positiv til.

Negative elementer i lovforslaget

Funksjonsevne, nedsatt funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse?

Departementet foreslår å bruke begrepet funksjonsnedsettelse i loven, da dette for departementet er et mindre stigmatiserende og mer nøytralt uttrykk enn nedsatt funksjonsevne. NHF stiller seg uforstående til dette. Begrepene er synonymer og er like stigmatiserende. Vi viser til LDOs høringsuttalelse, som anbefaler å bruke begrepet  funksjonsevne. Det har fokus på evne og ikke nedsettelse. Vi støtter LDOs begrunnelse for dette.

Samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer understrekes ikke i formålsparagrafen

Formålsparagrafen i gjeldende diskriminerings- og tilgjengelighetslov inkluderer blant annet et fokus på å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og bidra til å hindre at nye skapes. På denne måten retter formålsparagrafen søkelyset på at samfunnets barrierer er en viktig årsak til at personer med funksjonsnedsettelse stenges ute fra å delta i samfunnet på lik linje med andre. I tillegg til å være et relevant tolkningsmoment for loven, bidrar en formålsbestemmelse til å signalisere hvilke verdier lovgiver anser som viktige for samfunnet. I tillegg til at lover og regler bidrar med påbud og forbud, representerer lovverket også et virkemiddel for holdningsendring. 

Opp gjennom historien har personer med funksjonsnedsettelses manglende mulighet til å delta i samfunnet blitt årsaksforklart med biologiske forutsetninger heller enn at samfunnets barrierer bidrar til utestenging. I forhold til offentlig begrepsbruk har forståelsen endret seg sakte men sikkert gjennom de siste 20 år. Likevel henger det tidligere synet på at funksjonshemming skyldes biologiske faktorer ennå igjen i store deler av den offentlige debatten. 

Norges Handikapforbund mener at det perspektivet som i dag finnes i Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens formålsparagraf, med fokus på samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, gir et viktig signal om at disse barrierene er en vesentlig årsak til at funksjonshemmede stenges ute fra en aktiv og likestilt tilværelse. Vi mener at dette perspektivet fortsatt må synliggjøres i formålsparagrafen i lovgivningen. Vi ser ikke at setningen som er foreslått i formålsparagrafen, «Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging», har samme tyngde som formålsparagrafen i DTL, eller at den årsaksforklarer funksjonshemmedes mulighet eller begrensning til å delta i samfunnet på en tilfredsstillende og likestilt måte.

NHF krever at:

§1 Formål, annet ledd, siste setning: «Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging» erstattes med et nytt ledd: «Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte barrierer og hindre at nye skapes».

Bortfall av redegjørelsesplikten – fortsatt aktivitetsplikt kun for de få

Departementets formål med en felles lov er å styrke diskrimineringsvernet (høringsnotatets s.12). Vi er derfor svært overrasket over at arbeidsgivers redegjørelsesplikt som er nedfelt i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke videreføres. Departementet forutsetter at arbeidsgivere ønsker å arbeide for et likestilt arbeidsliv, og mener derfor at dette ikke er en svekkelse av loven. Vi er svært uenig i dette. Vi stiller oss bak LDOs vurdering av bortfallet av redegjørelsesplikten: «Redegjørelsesplikten er den eneste delen av plikten til aktivt arbeid som håndheves i dag. Ved å fjerne redegjørelsesplikten, fjerner regjeringen både et viktig verktøy for å jobbe målrettet med likestilling og muligheten for sanksjoner for arbeidsgivere som ikke følger opp pliktene. Denne svekkelsen av det strukturelle vernet vil i praksis medføre redusert individvern.» Aktivitetsplikten skal fortsatt bare gjelde de private virksomhetene som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte - dette ekskluderer store deler av norsk næringsliv. Vi er uenig i departementets vurdering om at en aktivitetsplikt for alle blir for byråkratisk og for administrativt kostbart. Vi viser i den forbindelse til at alle arbeidsgivere til nå har hatt en forpliktelse til å jobbe aktivt med kjønnslikestilling. Erfaringene derfra tilsier at en aktivitetsplikt for alle arbeidsgivere er både ønskelig og fullt mulig å gjennomføre i praksis. Vi stiller oss også bak LDOs vurdering av innholdet i aktivitetsplikten:
«Skal aktivitetsplikten «bidra til å avdekke og fjerne underliggende strukturer og praksiser som kan føre til diskriminering eller hindre like muligheter» (høringsnotatet side 121), må den motivere arbeidsgivere til bevissthet omkring egne fordommer og stereotypier og til formalisering av de personalpolitiske prosessene. Etter ombudets mening vil ikke departementets forslag til utformingen av aktivitetsplikten ha den forebyggende effekten departementet skriver er nødvendig for å motvirke diskriminering i arbeidslivet.» 

NHF krever at:

Redegjørelsesplikten må ikke avskaffes, og aktivitetsplikten må utvides til å gjelde alle arbeidsgivere, for alle diskrimineringsgrunnlag. Dagens håndheving av aktivitets- og redegjørelsesplikten må opprettholdes. 

Universell utforming, uforholdsmessig byrde og manglende tidsfrister

På tross av gjentatte og sterke oppfordringer ble det ikke nedfelt tidsfrister for oppgradering av eksisterende bygg, anlegg, eller transportmateriell/infrastruktur i transportsektoren i   Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL). Tidsfrister for oppgradering til universell utforming er heller ikke tema i forslaget til ny lov. I tillegg videreføres begrepet uforholdsmessig byrde med det som fremstår som fornyet styrke, (begrepet er nevnt fire ganger i ny lov, mot én i DTL). Dette er svært skuffende, og et signal om at forskjellsbehandling og diskriminering av enkelte grupper mennesker er greit, så lenge man kan vise til at det koster penger. 

I forbindelse med forarbeidene til DTL, som ble vedtatt i 2008, var det en omfattende debatt om begrepet uforholdsmessig byrde. Det ble tydeliggjort at dette ikke var et statisk, men dynamisk begrep. Jfr. Ot.prp.nr.44 (2007-2008). I høringsutkastet til ny lov er det ingen drøfting av hvorledes ulike element skal forstås når «uforholdsmessig byrde» skal vurderes. NHF viser til Stortingets merknader i Innst.O.nr 68 (2007-2008) hvor nettopp forståelsen av uforholdsmessig byrde ble omfattende diskutert, og hvor det fra komiteens flertallet ble påpekt nødvendigheten av en to-trinns vurdering hvor både hensiktsmessighet /effekt og økonomi skal legges til grunn. Vi vil også minne om at FrP fremmet eget forslag hvor partiet foreslo å fastsette tidsfrister for når eksisterende bygg skulle være universelt utformet.

I 2010 gav Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ut et rundskriv om Universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (Q 29/2010) hvor departementet tolker forståelsen av plikten til universell utforming i eksisterende bygg. NHF er kjent med at dette rundskrivet er førende for de vurderinger som gjøres hos likestillingsombudet og i likestillingsnemnda. I dag er rundskrivet til hinder for å pålegge universell utforming i eksisterende bygg med mindre det er av minimal kostnad for virksomhetseier, enten det er i bygg eller samferdselssektoren. 

Vi erkjenner at uforholdsmessig byrde er et begrep som brukes både i CRPD og i andre lands lovgivning. Det er positivt at Regjeringen i det foreliggende høringsutkastet «løser» på bindingen mellom diskrimineringsloven og bestemmelsene i Plan og bygningsloven. Men vi etterlyser en vurdering av plikten til universell utforming og forståelsen av uforholdsmessig byrde i eksisterende bygg/ uteområder og i samferdselssektoren i høringsnotatet. Skal vi oppnå universell utforming i samfunnet, og sørge for at diskriminerende samfunnsskapte  barrierer nedbygges krever det refleksjon, bevissthet og effektive strategier.  

NHF krever at:

Det må være høy terskel for å kunne påberope seg uforholdsmessig byrde, og begrepet må konkretiseres. Det må i lovproposisjon legges fram forpliktende strategier for å oppnå universell utforming av samfunnet.

Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) er ikke tatt inn i loven

NHF er overrasket og svært skuffet over at departementet ikke en gang har vurdert å innlemme CRPD i loven – spesielt med tanke på at FNs rasediskrimineringskonvensjon er tatt med i lovens §5. Dette viser en forskjellsbehandling av diskrimineringsvernene i lovforslaget som NHF stiller seg svært kritisk til. 

NHF krever at:

CRPD må innlemmes i loven. 

Krav til representasjon i offentlige utvalg m.v.

Lov om likestilling mellom kjønnene nedfeller krav om en viss kjønnsfordeling i offentlige utvalg. Vi registrerer at departementet mener det vil bli vanskelig å innføre slike krav med tanke på representasjon av de andre diskrimineringsgrunnlagene. Imidlertid er det viktig at berørte grupper representeres i aktuelle utvalg, slik også FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) tilsier. Regjeringen har i de siste årene nedsatt flere utvalg hvor mennesker med funksjonsnedsettelser etter vår mening burde ha vært representert, til tross for at regjeringen selv har lagd et tillegg til  utredningsinstruksen for å fremme deltagelse i offentlige utvalg i tråd med  utgangspunkt i CRPD. Det ser også ut til at regjeringen enkelte ganger velger å hente inn enkeltpersoner heller enn personer som representerer organisasjoner som taler på vegne av gruppen. Dette er en uheldig utvikling. 

Retten til tilgang til varer, tjenester og informasjon mangler

I lengre tid er funksjonshemmede blitt lovet inkludering av rett til tilgang til varer og tjenester i diskrimineringslovverket. NHF tar det for gitt at departementet følger opp sine tidligere signaler om lovfestet rett til tilgang til varer og tjenester og informasjon. Vi er derfor svært skuffet over at departementets forslag til lov ikke inneholder en slik rett. Utgangspunktet for å nedfelle en rett til varer og tjenester må være at den delen av gapet som skyldes samfunnets og omgivelsenes krav til funksjon må avhjelpes først og fremst ved hjelp av universell utforming. Der universell utforming ikke strekker til eller er umulig å gjennomføre må tilgangen sikres med annen tilrettelegging, blant annet ved bruk av personlig service.  Det er imidlertid et viktig poeng å understreke at den manglende tilgangen da skal dekkes av virksomhetens servicerutiner og ikke ved at man drar veksel på den enkeltes personlige assistanseordninger. 

NHF krever at:

Ny lov må inkludere rett til tilgang til varer, tjenester og informasjon. 

Lovens geografiske virkeområde

NHF har forståelse for at Svalbard ikke er et fullt utbygd livsløpssamfunn. Samtidig har spesielt Longyearbyen utviklet seg mer i retning av et fastlandssamfunn de senere årene. Lik tilgang til utdanning er en grunnleggende menneskerett, og CRPD fastslår også at konvensjonen skal gjelde på lik linje i hele riket. NHF mener derfor at en ny stortingsmelding om Svalbard bør inneholde at lovens regler om individuell tilrettelegging på skoler og i barnehager også gjelder der.

Åpne spørsmål i lovforslaget:

Lovens saklige virkeområde

NHF mener det har en svært viktig signaleffekt at loven gjelder på alle samfunnsområder, inkludert familieliv og andre rent personlige forhold, og ønsker at dette tas inn i loven. 

NHFs syn på andre diskrimineringsvern

  • NHF stiller seg positiv til at aldersdiskriminering blir tatt inn i loven på linje med de andre diskrimineringsgrunnlagene.
  • NHF er for opprettelsen av en samlekategori for «andre lignende, vesentlige forhold ved en person».

Med vennlig hilsen Norges Handikapforbund 

Arne Lein
Forbundsleder                                                                                 

Astrid Strøm
Leder samfunnsavdelingen