Kritisk til endringer i folketrygdloven mv.

Norges Handikapforbund har sendt et kritisk innspill til Prop. 74 L (2016-2017) Endringer i folketrygdloven mv. (arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak mv.)
10. mai 2017

Generelle kommentarer

Meld. St. 33 (2015 – 2016) «NAV i en ny tid» la vekt på å satse på bl.a. bedre og individuelt tilpasset oppfølging, mer kvalitet i tiltakene, hensyn til individuelle behov og sikring av nødvendig inntekt for de som står utenfor arbeidslivet.

Lovproposisjonen 74 L (2016-2017 til AAP går i motsatt retning. Her foreslås reduserte rettigheter, nye økonomiske sanksjoner, lavere ytelser, svekket brukermedvirkning og rettssikkerhet.

NHF frykter at flere enn i dag vil presses inn i uføretrygd og sosialhjelp dersom de foreslåtte innstramminger i AAP vedtas. Det vil i så fall ikke gjøre det lettere for funksjonshemmede å komme i arbeid. Lovforslaget har ikke tatt hensyn til de mange kritiske innspillene som har kommet med i høringsrunden fra organisasjonene.

Forskning viser at jo høyere utdanning funksjonshemmede har, jo bedre er deres muligheter til å komme i arbeid. Utdanning er derfor et meget viktig tiltak for funksjonshemmedes muligheter til arbeid.

Når vi samtidig vet at gapet mellom funksjonshemmede i arbeidslivet og ikke-funksjonshemmede er stort (43 mot 74 prosent) og at dette har vært stabilt i mange tiår, er det alvorlig at regjeringen nå foreslår å gjøre AAP smalere, vanskeligere og av kortere varighet.
Handikapforbundet får mange historier på hindringer unge funksjonshemmede møter når de skal i gang med sine studier

Når en tar i betraktning betydningen av høyere utdanning for funksjonshemmedes muligheter til arbeid, virker det helt feil å innsnevre målgruppen og å sette absolutte tidsbegrensninger til AAP.

NHF mener derfor at det er viktig å styrke de virkemidlene som funksjonshemmede og andre trenger, særlig satsing på høyere utdanning som opplæringstiltak. Innstrammingene gjør det mye vanskeligere å fullføre en utdanning innenfor den tidsrammen som foreslås. Hvis varigheten til AAP blir redusert, er det også rimelig å kreve at perioder for ventetiden på tiltak som ikke er selvforskyldt, trekkes fra.

Formål (11-1) og kravet til sykdom og nedsatt arbeidsevne (§11-5)

Presiseringen i lovforslaget under § 11-5 om at sykdom må være «en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen» setter grensen for rett til stønaden mye høyere.

Forslaget innsnevrer den opprinnelige målgruppen for attføringspenger. I Ot.prp.nr.4(2008-2009) vises til at sykdommen ikke nødvendigvis skal være hovedårsaken til den nedsatte arbeidsevnen, men at det er tilstrekkelig at sykdommen er en medvirkende årsak til at arbeidsevnen er nedsatt.

NHF mener at det er viktig å beholde gjeldende tilnærming til sykdomskravet. Et snevert og rigid diagnosebasert forståelse av sykdom kan gjøre det vondt verre for mange som vil komme i arbeid med dårlig helse. Det er en kjent fenomen at dårlig helse og sykdom ofte henger sammen med psykososiale og økonomiske levevilkår og at det er glidende overganger.

I forslaget nevnes noen grupper som «ikke-legitime» for å få rett til arbeidsavklaringspenger. NHF er uenig i denne forståelsen. En person som tilsynelatende bare har «motivasjonsproblemer» kan i realiteten ha en psykisk sykdom og stort behov for profesjonell hjelp og behandling. Lovforslaget sier heller ikke noe om hvem som skal følge opp de som vil falle utenfor vilkårene for retten til AAP.

Antall personer med AAP har gått ned siden 2011. Det tyder på en strengere praksis siden ytelsene (attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad) ble slått sammen. En ytterligere innskjerping av vilkårene er derfor ikke nødvendig. Det må være rom for NAVs faglige vurderinger om grunnlaget foreligger.

NHF støtter heller ikke et skjerpet krav til mobilitet. Mange funksjonshemmede vil ikke kunne oppfylle dette kravet. Samfunnet generelt er ikke universelt utformet og det er da ikke så enkelt å flytte et annet sted for å finne jobb. For mange funksjonshemmede er det en stor utfordring å finne en tilpasset bolig, bruke kollektiv transport eller få tilstrekkelig assistanse for å kunne fungere i hverdagen.

Kravet om mobilitet virker også urimelig med tanke på at målgruppen for AAP er personer med store helseutfordringer.

NHF ber komiteen om 

  • Å beholde dagens forståelse av sykdomskravet. Formålsparagrafen 11-1 og kravet til sykdom § 11-5 må ikke endres
  • Kravet til mobilitet ikke skal gjelde for personer som mottar AAP

Varighet (§ 11-12)

NHF mener at å redusere stønadsperioden til 3 år med en maksimal forlengelse på to år vil føre til at mange funksjonshemmede må avbryte sine arbeidsrettede tiltak eller studier før det er fullført. Særlig når det ikke foreslås konkrete krav til bedre oppfølging fra NAV.
Lovforslaget tar utgangspunkt i en ideell situasjon. Slik er ikke virkeligheten for funksjonshemmede. Forslaget tar ikke hensyn til individuelle forskjeller, et utilgjengelig NAV, lange saksbehandlingstider i NAV, kommunene og fylkesmenn, lange ventetider i helsetjenesten og utdanningsinstitusjoner med faste oppstartløp.

Mange ungdommer med funksjonsnedsettelser har også behov for langvarig rehabiliterings- og arbeidsrettede tiltak. De som satser på høyere utdanning opplever ofte at en bachelor ikke er nok for å få seg jobb og må fortsette med en master for å få en jobbsjanse. Tre års varighet er derfor veldig kort tid. Selv om at det åpnes for unntak inntil to år (strenge vilkår!), vil mange likevel få problemer med å klare å gjennomføre et arbeidsrettede tiltak innenfor denne tidsperioden. Vi vet om at mange må utsette sine studier fordi assistansen og mentorordningen ikke er på plass når de skal starte et studieløp.

NHF mener derfor at stønadsperioden må utvides. Faktorer som forsinker funksjonshemmedes studietid og som står utenfor deres kontroll, må ikke tas med i beregningen av den maksimale stønadsperioden. Unntaksbestemmelsen må bygge på en faglig vurdering og må forlenges så lenge en person er under et arbeidsrettede tiltak eller ventetid på tiltak og har muligheter for å komme i arbeid.

NHF ber komiteen om

  • å fjerne tidsbegrensning til stønadsperioden på to år i unntaksbestemmelsen

Karensperiode og nytt krav om arbeidsavklaringspenger (§ 11-31)

For å understreke at AAP er en midlertidig ytelse foreslås en karenstid på 52 uker, og at det skal settes frem nytt krav når en person har mottatt AAP ut maksimal periode. Lovforslaget åpner for unntak av karensperioden fra det opprinnelig forslaget. Adgangen vil gjelde for personer med alvorlig sykdom eller alvorlig skade.

NHF mener det er urimelig å få en karenstid på 52 uker med krav om å søke på nytt så lenge vilkårene for AAP er oppfylt. Særlig hvis sykdomskravet skjerpes. Konsekvensen kan igjen bli at flere tvinges i karensperioden på sosialhjelp eller at presset på å få uføretrygd tiltar. Dette kravet vil bare forverre målgruppens levekår.

NHF ber komiteen om

  • å fjerne karensperioden og nytt krav for alle som oppfyller vilkårene for retten til AAP

Tillegsstønader til arbeidsrettede tiltak (Kapittel 11 A)

NHF støtter ikke hevingen av aldersgrensen for tilleggsstønader. Departementets eneste argument er at det var ingen i 2015 som mottok stønaden.

NHF mener at selv om at det var ingen som fikk tilleggsstønader i 2015 betyr ikke dette at det ikke er noen som har behov for disse stønader. NHFs erfaring er at stønaden er lite kjent i alle instanser som jobber med ungdom under 18 år og som har behov for disse.

Det er grundig dokumentert at funksjonshemmede har mer-utgifter som ikke- funksjonshemmede har. Konsekvensen kan bli at funksjonshemmede ungdom ikke kan delta i for eksempel et opplæringstiltak før de er fylt 18 år og som innebærer ekstra kostnader.

At det er få som søker sier kanskje mer om at unge funksjonshemmede er en målgruppe som er lite prioritert i skolesystemet og i NAV enn at det ikke er behov for tilleggsstønader.

NHF er også uenig i at i det nye kapittelet om tilleggsstønader tas inn i hovedvilkårene at «sykdommen, skaden eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen.» Dette samtidig som «interesser og ønsker» også tas bort. Dersom disse vilkårene fjernes vil mulighetene for medvirkning bli vesentlig redusert. Endringene vil medføre en høyere terskel for tilleggsstønader og at ungdom som har mest behov for disse stønader får færre muligheter.

NHF ber komiteen om 

  • at gjeldende aldersgrense på 16 år og mildere vilkår beholdes i nytt kapittel om tilleggsstønader

Ny reaksjon ved brudd på aktivitetsplikten (11-9)

Departementet foreslår en reduksjon i ytelse som vil tilsvare en dags ytelse inkludert barnetillegg. Størrelse på reduksjonen vil komme i forskrift. NHF er generelt imot om å innføre nye sanksjoner og reduksjoner i ytelsen. De fleste i målgruppen har i utgangspunktet reduserte ytelser når de går over til AAP. Nye kutt i utbetalinger vil bare forverre deres levekår.

Selv om departementet sier at reduksjon i ytelsen ikke defineres som straff i en juridisk forstand, vil mange mottakere oppleve disse sanksjoner som straff. Det gjerder særlig de med de laveste ytelsene. NHF har hatt henvendelser fra personer som har måttet betale privatspesialister for å få dokumenter i tide. Andre forteller at de har levert dokumentasjon flere ganger til ulike saksbehandlere, men at dokumentene ikke blir videresendt i systemet.

Kutt i en livsoppholdsytelse for en person eller familie er et inngripende tiltak. Det må sikres en forsvarlig saks- og ankebehandling som omfatter trygderetten. Innføring av nye sanksjoner, må i det minste åpne for rimelig skjønn hvor konsekvensene blir vurdert.

NHF ber komiteen om

  • • ikke innføre nye sanksjoner ved brudd på aktivitetsplikten

Norges Handikapforbund Oslo 18.04.2017