Individklageordningene til FNs konvensjoner

Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

22. november 2016

Høringsnotat fra Norges handikapforbund Meld. St. 39 (2015–2016)

Norges Handikapforbund takker for muligheten til å komme på høring til denne Stortingsmeldingen. Vi vil i all hovedsak kommentere forhold knyttet til CRPD (rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne) og dennes tilleggsprotokoll.

Ta rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne på alvor.

Norge ratifiserte konvensjonen i 2013, og man mente da at alt norsk lovverk var i tråd med konvensjonens formål. Likevel ser vi eksempler på at det er forskjell på å ha rett, og å få rett, også etter at Norge ratifiserte konvensjonen. Funksjonshemmedes organisasjoner opplever at lover ikke går langt nok i å sikre denne gruppens rettigheter, at de ikke blir fulgt opp med forskrifter, og at ofte skorter på gjennomføringen av lovene i praksis. Det ventede paradigmeskiftet etter ratifisering av konvensjonen har latt vente på seg. En signering og ratifisering av den valgfrie tilleggsprotokollen vil vise at Norge mener alvor når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevnes rettigheter.

Styrke individets rettsvern.

En individuell klagerett til FN vil styrke funksjonshemmedes rettsvern. CRPD er ikke tatt inn i norsk lov. Funksjonshemmede har derfor allerede et dårlige rettsvern enn andre grupper. Både Barnekonvensjonen og Kvinnekonvensjonen tatt inn i Menneskerettsloven og har dermed forrang i norsk lov. Å ikke ratifisere tilleggsprotokollen til CRPD bidrar til å holde funksjonshemmedes rettsvern på et uakseptabelt lavt nivå.

Komiteen tolker CRPD for strengt?

Stortingsmelding 39 sier følgende:

"Det som særlig taler imot norsk tilslutning til individklageordningen til denne konvensjonen på det nåværende tidspunkt, er at konvensjonsorganet på enkelte områder tolker konvensjonen på en vidtrekkende måte som ikke er i samsvar med statspartenes forståelse. Dersom konvensjonsorganets forståelse legges til grunn, vil det innebære at sentrale bestemmelser i norsk lovgivning er i strid med konvensjonen. Det gjelder blant annet bestemmelsene om fratakelse av rettslig handleevne i vergemålsloven, og bestemmelsene om tvang i lov om psykisk helsevern og helse- og omsorgstjenesteloven. […] Norges tolkning av artikkel 12 er i samsvar med en utbredt forståelse blant statene som er part i konvensjonen."

Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Det er sant at enkelte andre land har levert lignende tolkningserklæringer som Norge på art. 12, men den store andelen av statspartene har ikke levert slike tolkninger. Derimot er mange land, som Peru, Costa Rica og Canada, nå i gang med å finne alternativer til umyndiggjøring for å sikre retten til selvbestemmelse fullt ut.

Berit Vegheim fra Stopp Diskrimineringen skriver i Dagbladet 7.10.16 at «Norge har fått kritikk gjentatte ganger for bruk av makt og tvang i psykiatrien fra flere FN komiteer, blant annet Torturkomiteen og FNs høykommissær for menneskerettigheter. Videre har Norge blitt oppfordret av andre statsparter til å trekke sine tolkningserklæringer, gjøre CRPD til norsk lov og ratifisere protokollen som gir individuell klagerett.» I tillegg har Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Nils Muižnieks, kommet til samme konklusjon – i hans rapport av januar 2015 sier han blant annet følgende: «[Mr. Muižnieks] called on Norway to end coercive practices against people with mental disabilities, respect their autonomy, and give full effect to international disability rights law. The Commissioner also criticised Norway’s restrictive interpretation of the UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD), which amount to “de facto reservations”.”

Individklageordningen gir ikke staten nye forpliktelser – det at sentrale bestemmelser i norsk lov er i strid med CRPD er et faktum helt uavhengig om man tilslutter seg individklageordningen eller ei.
Det er dermed slik NHF ser det, ingenting som tyder på at komiteen tolker CRPD annerledes enn andre, men heller et problem at norske myndigheter ikke fullt ut har tatt inn over seg det paradigmeskiftet som Konvensjonen representerer.

Signaleffekt

Norge er en velkjent pådriver for menneskerettigheter i sitt internasjonale arbeid, og mange funksjonshemmedes organisasjoner (bl.a. NHF) arbeider også med internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er et uttalt mål både for Norges og organisasjonenes internasjonale arbeid at man skal bidra til «å styrke gjennomføringen av FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne» (Stortingsmelding om menneskerettigheter). Om Norge ratifiserer tilleggsprotokollen vil dette bidra positivt og ha en signaleffekt. Norge kan på den måten bli et foregangsland. Det er vanskelig å arbeide for at andre land skal signere og ratifisere konvensjoner og tilleggsprotokoller om Norge ikke gjør det selv.

Innsnevring av nasjonalt handlingsrom?

NHF stiller seg uforstående til påstanden om at man ved å ratifisere denne tilleggsprotokollen vil innsnevre nasjonalt handlingsrom. Norge har allerede forpliktet seg til å følge konvensjonen da man ratifiserte den. En evt. innsnevring skjedde i så tilfelle i 2013, og ikke ved en tiltredelse til nevnte valgfrie protokoll. NHF tillater seg å bemerke at en begrensning av det nasjonale handlingsrommet er selve meningen med menneskerettighetene. Det politiske handlingsrommet er også begrenset av eksisterende nasjonal lovgivning.

NHF vil på det sterkeste oppfordre myndighetene til å signere og ratifisere tilleggsprotokollen til CRPD snarest mulig, gitt argumentene ovenfor. NHF mener også at de andre tilleggsprotokollene denne meldingen berører må signeres og ratifiseres.