Endringar i forvaltningslova, tvistelova m.m. av betydning for folks rettssikkerhet

I innspillet fra Norges Handikapforbund til behandling av Prop. 64 L (2016-2017) Endringar i forvaltningslova, tvistelova m.m. (overprøvingskompetanse m.m.) ber vi om at rettssikkerheten til innbyggere med behov for kommunale velferdstjenester ikke svekkes.
10. mai 2017

Norges Handikapforbund ber Kommunal- og forvaltningskomiteen om at rettssikkerheten til innbyggere med behov for kommunale velferdstjenester ikke svekkes.

I Prop. 64 L (2016-2017) foreslår Regjeringen lovendringer som vil svekke rettssikkerheten til de som anker på vedtak som er gjort i kommunen. Fylkesmannen skal ifølge endringen i forvaltningsloven legge «stor vekt» på det kommunale selvstyre og grunngi dette i vedtaket. Videre skal kommunene kunne reise sak mot staten (tvistemålsloven) om de er misfornøyde med Fylkesmannens vedtak.

NHF er alvorlig bekymret for de foreslåtte endringer og hvilke konsekvenser de vil få for personer som trenger kommunale velferdstjenester. Forslaget innebærer at Fylkesmannens myndighet som klageinstans sterkt begrenses og at innbyggernes rettssikkerhet blir betydelig redusert.

Helsetilsynets årlige rapporter avdekker at kommunene allerede begår alvorlige og omfattende brudd på helse- og omsorgstjenester.

Fylkesmenn konstaterte i 2016 «ett eller flere lovbrudd i 37 prosent av sakene. I tillegg ble 410 saker vurdert å være av en slik alvorlighetsgrad at de ble oversendt til Helsetilsynet for vurdering av administrativ reaksjon mot helsepersonell.» Disse 410 saker gjelder barn, ungdom, voksne og eldre personer med behov for livsviktige tjenester.

I 2016 behandlet også Statens helsetilsyn 94 saker mot virksomheter i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. De «påpekte brudd på helse og omsorgslovgivningen overfor 62 saker» i de kommunale omsorgstjenester.»

På tross av reaksjoner fra Helsetilsynet retter ikke kommunene opp lovbruddene. I den samme tilsynsmeldingen vises til at «Fylkesmennene har rapportert at lovbrudd i til sammen 23 tilsyn med kommunale helse- og omsorgstjenester fra 2015 eller tidligere fortsatt ikke var brakt i orden ved utgangen av 2016.»

Samtidig var det kun i 27 prosent av sakene hvor den som klagde fikk «medhold enten ved at fylkesmannen endret vedtaket til klagers gunst, eller ved at fylkesmannen sendte saken tilbake for ny behandling.» Når over 70 prosent av de som klager ikke får medhold tyder det på at klageinstansen allerede i dag legger stor vekt på det kommunale selvstyret.

I årsmeldingen -2016 fra Pasient- og brukerombudene - POBO spør disse om klageretten er kun på papiret. De viser til at tjenesteytere ikke kjenner til, informerer og praktiserer brukernes klagerettigheter og at heller ikke klageorgan bidrar effektivt «til å sikre at tjenestene drives i samsvar med lov og forskrift.»

POBO beskriver forholdene slik:

«Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem at kunnskapen om klagebehandling og pasientrettigheter er mangelfull i helsetjenestene. Vi ser at tjenestesteder som mottar en klage, i for mange tilfeller ikke vet hvordan de skal behandle den. Noen klager behandles som en ny søknad hvor klager får avslag på ny. Noen behandler klagen, men sender den ikke videre til fylkesmannen slik de skal dersom de opprettholde den påklagede avgjørelsen.» Og videre: «Det er også eksempler på at tjenestestedene ikke har vært i stand til å fange opp at det er tale om en klage. Pasienter og brukere forteller også om situasjoner hvor de føler seg utsatt for press for å la være å klage. De får beskjed om at dersom de får innvilget de tjenestene de søker om, vil andre pasienter få et dårlig tilbud.»

NHFs egen erfaring er at Fylkesmannens myndighet til å overprøve kommunene allerede er sterkt begrenset. I pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6, første ledd, tredje punktum pålegges Fylkesmannen til å legge «stor vekt» på det kommunale selvstyret i klagebehandling av omsorgstjenester. Når kommunene skal spare penger er det personlig assistanse til aktiviteter det kuttes først. Konsekvensene er store for alt for mange. Særlig for unge funksjonshemmede. Ungdom må gi opp studier, jobbsøking og deltakelse i diverse aktiviteter.

vslagene begrunnes med at kommunen kan velge tjenesteform og ikke plikter å tildele mer enn «nødvendige» og minimums «forsvarlige» tjenester. Hvilke tjenester og hva som er nødvendig og forsvarlig er det opp til det kommunale selvstyret å bestemme.

Kravet i § 7-6 gjør at terskelen for å klage og få overprøvd kommunens vedtak i dag er for høy. Det hjelper for eksempel lite å ha en rett til BPA hvis du ikke får de timene du har behov for å kunne delta i samfunnet. FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne slår fast at personlig assistanse er en forutsetning for deltakelse og for å bevege seg fritt når man vil og hvor man vil.

Å beholde et forsterket hensyn til kommunens vedtak i klagebehandling av omsorgstjenester er derfor urimelig og i strid med FN-konvensjonen. Når hensynet til det kommunale selvstyret styrkes ytterligere slik det foreslås, vil ikke kommunene anstrenge seg for å ivareta disse grunnleggende menneskerettigheter.

Forslaget innebærer også at Fylkesmannen får en ny og skjerpet plikt til å grunngi i vedtaket hvordan de har lagt vekt på det kommunale selvstyret. NHF mener at denne nye plikten vil føre til lengre saksbehandlingstid, og at fylkesmannen blir mer et sandpåstrøingsorgan enn en reell klageinstans. Vi frykter at konsekvensen vil bli at enda færre blir hørt.

NHF mener at lovbrudd som tilsyns- og ombudsinstansene avdekker er av så alvorlig karakter at kommunene ikke kan gis mer makt til å gjøre som de vil. Virkeligheten er også langt verre enn det tilsynsinstansene klarer å avdekke. Hensynet til det kommunale selvstyret kan ikke gå foran dekning av grunnleggende behov. Det kommunale selvstyret er godt ivaretatt i gjeldende forvaltningslov. Det som ikke er ivaretatt er rettssikkerheten til borgere.

Fylkesmannen er den eneste klageinstansen folk har til å få overprøvd sin sak i motsetning til for eksempel rettigheter i folketrygdloven, hvor folk har 2 ankeinstanser.

NHF ber komiteen om at kommunale velferdstjenester også unntas fra forslaget om å gi kommunen en rett til å reise sak mot staten. Selv om at det foreslås at den enkelte ikke skal bli skadelidende, vil prosessen i seg selv skape stor utrygghet, ikke bare for den som blir direkte involvert av et vedtak, men også for alle andre som befinner seg i samme situasjon.

Når kommunene i tillegg gis en rett til å kreve erstatning fra staten, stimuleres disse økonomisk til å gå videre til rettssystemet for å få medhold.

De foreslåtte lovendringer styrker kun rettssikkerheten til kommunen. De setter kommunen i en sterk maktposisjon i forhold til mennesker som trenger livsnødvendige tjenester. NHF mener dette er uetisk tatt i betraktning omfanget av de lovbruddene som kommunene begår og at mange i målgruppen for disse tjenester ikke selv kan ivareta sine interesser.

NHF ber komiteen om at

  • den foreslåtte endringen om «å legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre» i fvl § 34 ikke skal gjelder for velferdstjenester i helse- og omsorgsloven, sosialtjenesteloven og opplæringsloven
  • kommunale velferdstjenester i helse- og omsorgsloven, sosialtjenesteloven og opplæringsloven unntas fra regelen i tvistemålsloven om at kommunen kan reise sak mot statlig instans når kommunen ikke gis medhold i klagesaker
  • § 7-6, første ledd, tredje punktum i pasient- og brukerrettighetsloven, oppheves.

Med vennlig hilsen Norges Handikapforbund
Arne Lein, Forbundsleder - Arnstein Grøndahl, Generalsekretær