Forbundslederens åpningstale

Forbundsleder Arne Lein på talerstolen
12. juni 2015

Velkommen, delegater, gjester, observatører og ansatte.

Jeg er ydmyk og stolt over å få være forbundsleder i Handikapforbundet. Ikke minst fordi forbundet gjennom si n åttiårige historie har vært med på å skape forandring.

Jeg skal ikke gjennomgå hele historien, men jeg har valgt meg noen historiske tilbakeblikk. Et av dem er fra forrige landsmøte, da Rigmor Eide fikk NHFs gullnål for å ha vært med på å etablere hjelpemiddelordningen vi har i dag. Da er det et paradoks at denne nå ser ut til å falle.

Bente Skansgård, som nå er død, jobbet i Handikapforbundet da hun gikk i gang med prosjektet som handlet om å etablere ordningen brukerstyrt personlig assistanse. Nå er denne ordningen rettighetsfestet. Men vi vet at det fremdeles er vanskelig å bruke den i utlandet og at ordningen varierer fra kommune til kommune.

Vi har vært med på å etablere bilsentrene, og vi har vært med på å kjempe fram funksjonshemmedes rett til å trene som alle andre. 26-årsregelen har falt, som dere vet, og selv om ordningen ikke er lik den som barn og unge har, så er den betydelig bedre enn før. Det er takket være NHFs innsats. Og ikke minst har vi kjempet fram universell utforming som bærende prinsipp for samfunnsutformingen. Vi har vært med på å skape forandring og vi er fremdeles med på å skape forandring.

Da Jan Tore Sanner kontaktet meg for halvannet år siden og fortalte at han vurderte å redusere snusirkelen, måtte vi kjempe igjen. Vi klarte å bevare snusirkelen denne gangen, men sannelig er kampen i gang igjen. Vi vet at Norge har en romslig snusirkel sammenliknet med andre land, og denne er det sterke aktører i byggenæringen som kjemper for å få redusert. Vi må kjempe videre.

Av og til handler det om å ta et skritt i riktig retning. Da BPA skulle rettighetsfestet, ble jeg spurt om det ville være riktig å rettighetsfeste nå eller utrede ordningen videre. Rettighetsfest nå, sa jeg, så kan vi heller utvikle ordningen når vi har utredet den videre. Det vet vi nå at det var riktig å gjøre.

Vi står overfor flere store utfordringer. En av disse er helsemeldingen om primærhelsetjenesten. Denne mangler flere elementer for at det skal være mulig å få til en god rehabiliteringstjeneste. Dette viktige arbeidet må vi stå sammen om. Mange av de seirene vi har oppnådd, har vi lykkes med nettopp fordi vi har stått sammen og også fordi vi har samarbeidet med andre organisasjoner. Sterke allianser betyr mye for å skape en bedre framtid. Når vi jobber på den måten, blir det lagt merke til. Da kommunereformen nylig ble behandlet i Stortinget, ble det For eksempel referert til alliansen mellom funksjonshemmedes organisasjoner og fagorganisasjonene og de nesten 7000 underskriftene vi hadde samlet. Det gjorde inntrykk.

Når vi nå skal jobbe videre, må vi se på oss selv og se om vi har det som skal til for å møte de utfordringene vi står overfor. Vi må finne de verktøyene som trengs for å skape forandring. Det er vi som er verktøyene, gjennom det arbeidet vi gjør med å påvirke både i brukerutvalg og i politikken.

Vi har valgt en modell der det blir lett å tenke vi og dem. Jeg har vært med på at lokallag og landsforeningslag har møte til samme tid i samme lokale, men ikke kan være sammen og snakke om det samme. Vi er en organisasjon med 15 000 medlemmer, et medlemstall som har gått ned de siste årene. Men vi har fremdeles stor politisk innflytelse, ved at vi klarer å samarbeide. Det må vi også klare å gjøreuansett om vi jobber lokalt, fylkespolitisk og nasjonalt. Det er fellesskapet som står sterkt. Jeg tror en av de tingene som gjorde at vi klarte å stoppe Sanner når det gjaldt snusirkelen, fikk rettighetsfestet BPA og opphevet 26-årsregelen, var at vi sto sammen.

Vi trenger en debatt framover om hvordan vi som organisasjon skal fungere for å bli det verktøyet vi trenger å være. Når vi forlater landsmøtet, håper jeg at vi er enige om den retningen vi skal gå i. Vi må stå skulder ved skulder og kjempe sammen for de rettighetene som vi ser bli utfordret og som vil bli utfordret enda mer i tiden som kommer.

Jeg vil gjerne takke alle dere som er med på å bygge en ny framtid. Det kan vi gjøre med utgangspunkt i FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter, som er et felles dokument for organisasjonene og myndighetene som forteller at funksjonshemmede har de samme rettighetene til deltakelse som enhver annen borger. Dette dokumentet forplikter oss og det forplikter myndighetene.

Vår rolle er å hjelpe myndighetene til å fatte de rette vedtakene og velge de beste løsningene. En gang studerte jeg markedsføring, og da lærte jeg betydningen av å gjøre det rette første gang. Vår oppgave er å hjelpe myndighetene til å gjøre det rette med en gang. Vi skal hjelpe myndighetene til å peke ut retningen som gjør at funksjonshemmede kan være deltakende samfunnsborgere – intet mer og intet mindre.

Da diskrimineringslovgivningen ble vedtatt for noen år siden, sa vi at dette var et paradigmeskifte med tanke på at funksjonshemmede skulle ha rettigheter som enhver annen borger. En betydning dette har hatt for oss, har vært å melde oss inn i NGO-forum, et internasjonalt forum for menneskerettigheter, der vi får jobbe med utgangspunkt i menneskerettighetsperspektivet. Det er et spennende forum der vi lærer mye.

Nå hører jeg at Erna Solberg kommer, og det er en stor glede for meg å få ønske deg, Erna Solberg, velkommen til landsmøtet. Jeg har sagt at vi i Handikapforbundet har som samfunnsoppdrag å hjelpe dere til å velge riktig vei og finne gode løsninger. Dere har vært med på å vedta rettighetsfesting av BPA, og det setter vi stor pris på. Men senest i dag hørte jeg om en student som ikke får ta med seg ordningen til utlandet for å studere, den praktiseres ulikt fra sted til sted, og dette er noe jeg håper dere vil ta tak i.

Jeg kan også nevne kommunemeldingen om oppgavene til kommunene, som er svært utfordrende. Vi har i dag en ulik praksis fra kommune til kommune på mange områder. Det skjer en økende segregering i skolene. Tjenestetilbudet varierer fra sted til sted. Nettopp derfor er det så viktig at det er folketrygden som blir bærebjelken i hjelpemiddelsystemet. Og det er viktig at funksjonshemmede får være med og influere utviklingen på området. Dette er også nedfelt i FN-konvensjonen for funksjonshemmede. Og med disse ordene vil jeg gi talerstolen til deg, Erna Solberg.