Toril har vært engasjert i Handikapforbundet og vår ungdomsorganisasjon fra tidlig 80-tall, og har innehatt lederverv sentralt, regionalt og lokalt i alle disse årene. Hun ble valgt til nestleder for første gang i 1989 og har, med unntak av en kort periode, hatt dette vervet fram til i dag.

Toril har betydd svært mye for Handikapforbundet gjennom de ulike vervene hun har hatt, og ikke minst gjennom hele sin væremåte. Toril har alltid vært inkluderende og raus med humor, hun har hatt mye livsglede og entusiasme. Toril har vært nestleder i hele min forbundslederperiode og har betydd usigelig mye som samtalepartner og motivator. Hun har hjulpet meg til å se helheter som ellers ikke ville vært tilgjengelige for meg. Toril har tatt på seg mange nasjonale oppgaver på vegne av Handikapforbundet opp gjennom årene. Hun har utført dem alle med stor innsikt og vunnet respekt overalt hvor hun har vært.

Toril har kjempet iherdig for enkeltmennesker og deres rett til å være seg selv. Hun var ikke redd for å ta tak i enkeltsaker og har vært en viktig støtte for mange som har måttet gjennom slitsomme kamper for å få de tjenestene de har trengt og hatt rett til. Jeg har ingen oversikt over hvor mange enkeltmennesker Toril har slåss for, men det er mange som skylder Toril en stor takk for hennes innsats.

Torils død er et stort tap, for meg, for organisasjonen og for hele handikapbevegelsen, eller «rørsla» som hun pleide å omtale bevegelsen som. Men ikke minst for hennes mann Ole og datteren Sofie. Våre tanker går til dem spesielt.

Toril vil bli dypt savnet. Hennes gode humør, klare tanke og gode replikk er minner vi har med oss videre. Vi ble glad i henne, og jeg vet at hun var glad i oss. Toril har satt dype spor etter seg – spor som vi i etterkant kan se etter når vi står overfor nye valg og utfordringer.

I takknemlighet lyser vi fred over Torils gode og varme minne.

Arne Leins signatur